Modernismen

Modernismen er en sammenfattende betegnelse på en rekke avantgarde - bevegelser innen kunst, litteratur og musikk som brøt frem på midten av 1800-tallet, og har preget den vestlige kulturen i store deler av 1900-tallet. Den fremhevet det nye og overskridende og brøt ofte med tradisjonelle uttrykksformer.

Modernismen satte menneske i sentrum. Det var vanlig i tekstene å si noe om hvordan det var å leve i det moderne samfunnet. Dette kom tydeligst frem i den nye storbyen, hvor tempoet økte, menneskene var travle og fjernet seg mer og mer fra hverandre.
Fremmedfølelsen blir modernismens viktigste tema. Stemnigen er ofte dyster og tragisk, og full av klage og sorg.

Mange forfattere valgte å bryte med de tradisjonelle skrivemåtene og eksperimenterte med rettskriving, tegnsetting, ordvalg, versdeling og komposisjon. Språk og virkelighet opptok mange, og for noen ble dette et tema i seg selv.
Typiske kjennetegn ved modernismen:

• sammenbrudd (går ut på det verdimessige fundamentet)
  


• dekadanse (livsrettet, optimismen avtar, f.eks. i teksten "trette menn" avArne Garborg)
  


• fragmentering (sammenhengende, f.eks. bildet til Hans Hoffmann "the gate". Modernismens kunst har mistet sentralperspektivet)
  


• eksperimentelle tekster/brudd (bryter den tradisjonelle skrivemåten, og eksperimenterer med tekstuttrykk)
  


• orginalitet
  

Sigmund Freud (1856-1939) var en østerrisk lege som utviklet en egen metode og teori for behandling av psykiske lidelser, som an kalte psykoanalyse. Den gikk ut på å bruke samtale for å hente frem igjen forrtrengte opplevelser fra barndommen. Han mente at seksualiteten var menneskets viktigste drift, og hvis den ble undertrykt, kunne det føre til nevroser. Han skrev også en bok "Drømmetydning" der han beskriver hvordan man kan tyde drømmer og gradvis finne frem til sykdommer.


Charles Darwin (1809-1882) var en naturviter fra England som gav ut den revolusjonerende boka "Artenes opprinnelse". Der fortalte han om teorien om naturlig utvalg. Han mente naturen selv sorterte ut de sterke fra de svake individene, og at bare ed sterkeste overlever. Han forklarte også at mennesket stammer fra apene, og avviste dermed religion og abstrakte forklaringer. Han etterlyste konkrete bevis for å forstå hvordan verden og historien henger sammen.

Andre kjente personer i denne perioden er Friedrich Nietzsche som kritiserte moral og kristendommen og Fjodor Dostojevskij, en russisk romanforfatter. En annen person som gjorde seg bemerket var Knut Hamsun. I 1890 skrev han en artikkel der han ga uttrykk for hvordan dikting egentlig burde være, her er et utdrag:



"Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det b1å, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv. Og da ville der bli færre bøker med den billige ytre psykologi".


Denne artikkelen ble sett på som veldig provoserende. I teksten sier han at diktingen var for mye preget av den billige ytre psykologi, noe som han mente var overflatisk. Han sa også at bøkene var for forutsigbare. Han ville skrive bøker om det som han beskrev som sinnslivet til moderne mennesker. Dette prøver han å realisere i boka "sult", likevell er bøkene etter "sult" langt mer tradisjonelle.